Frida Kahlo (1907-54) er kjent verden over for sin kunst. Kahlos kreativitet og arbeid er tett knyttet til hennes sykehistorie. Denne artikkelen viser enkelte av hennes malerier og kommenterer deler av sykdomsforløpet. Teksten er blitt endret i forhold til originalversjonen i NAForum, som inneholder mange medisinske uttrykk. Så har jeg gjort flere forandringer i artikkelen for å gjøre den mer leservennlig. Teksten her har fokus på hva som kan forklare en smertetilstand, og som kan forsterke eller svekke opplevelsen av smerte, så dette er ikke den vanlige måten å beskrive et kunstverk på. Den originale artikkelen er skannet inn, da linken til den er utdatert. Du kan laste ned den originale artikkelen ( Vol 23;2010, Nr 2) ved å klikke her: Original_Artikkel_NAForum
Frida Kahlo Levde et kontrastfylt liv, en tilværelse gjenspeilet glamour, der hun var i medienes søkelys. Hun ble for eksempel avbildet på forsiden av Vouge,og det ble sagt at hun var den nest mest fotograferte kvinnen i den «glansede pressen», den mest avbildede var Marilyn Monroe. Hennes andre tilværelse handlet om flere utfordringer, inkludert hennes helse. I perioder ble Frida overveldet, plagene kunne dra seg til seg til og bli selve omdreiningspunktet i tilværelsen. Andre ganger gav hun blaffen og mestret det utroligste. Hvordan kan vi tolke et så varierende lidelsestrykk og livsstil? Er det ett svar som gjelder her, eller finnes det flere forklaringer?
Starten på det hele?
Frida Kahlo ble tidlig kjent med sykdom. Hun fikk sannsynligvis polio da hun var 6 år gammel.
Senere sa hun at sykdommen begynte som ”en forferdelig smerte i høyre legg.” Hun ble sengeliggende i flere måneder. I rekonvalesens perioden foreskrev familiens lege variert fysisk aktivitet, og Fridas far sørget for at dette ble fulgt opp til punkt og prikke. Frida startet med allsidig trening, også sport som ble ansett helt upassende for jenter anno 1913. Hun spilte fotball, drev med boksing og bryting, i tillegg ble hun en premiert svømmer. Funksjonsnivået hennes ble litt redusert, men i utgangspunktet var det slett ikke ille. Den høyre leggen og foten ble tynnere i muskulaturen, og noe deformert. Det høyre beinet var kortere enn venstre. Vi kan se noen av endringene i fotoet der Frida sitter i matroskjolen sin, og vi kan merke oss noen sentrale poeng: Frida var fysisk svært aktiv, hun trente allsidig, spiste sannsynligvis regelmessig og sunt, og hadde trolig også en regelmessig døgnrytme. Dette er nærmest oppskriften på en vellykket rehabilitering.
Trafikkulykken
I 1925 ble Frida Kahlo utsatt for en ulykke Hun var på veg hjem fra Universitetet i Mexico City da bussen hun satt i ble påkjørt av en trikk. Kollisjonen skjedde like i nærheten av Røde Kors sykehuset, to eller tre personer døde på ulykkesstedet, flere døde i etterkant. Hun trengte å komme på sykehus så raskt som mulig, men opplevde det motsatte. Hun ble lagt til side, nedprioritert av helsepersonellet som skulle hjelpe. Og visst var store deler av Fridas kropp rammet: hun hadde brukket krageben, samt brudd i to ribbein. Venstre skulder var ute av ledd. Høyre legg hadde 11 brudd, høyre fot var skjøvet ut av plass, og hadde i tillegg knusningsskader. Bekkenet var brukket på 3 steder. En jernstang gjennomboret buken og gikk ut gjennom vagina. For å evakueres fra bussen, måtte hun trekkes ut fra stangen. Hun var i følge med sin kjæreste, Alejandro, han var en av de som hjalp til med dette, og fortalte at hun skrek høyt da hun ble tredd av. Her har Frida Kahlo selv tegnet et bilde av ulykken. Hun klarte aldri å utforme hendelsen i et maleri, selv om hun hadde et ønske om å gjøre det.
Uansett var Fridas utgangspunkt å ikke gi etter for disse smertene. Hun gjennomførte enda en bemerkelsesverdig rehabilitering. Ulykken skjedde den 17. september. Frida ble utskrevet til hjemmet etter nøyaktig en måned. I et brev fra 18. desember skriver hun til Alejandro ” I går dro jeg til Mexico City for å gå litt rundt, jeg dro til huset ditt…” Dette betyr antagelig ikke at Frida var lite plaget av smerter. Det sier kanskje mer om hennes motivasjon, viljestyrke og gjennomføringskraft, rett og slett hennes evne til å mestre en vanskelig livssituasjon.
Hvorfor ble smerte en så utfordrende del av livet hennes?
Det hele så ut til å gå overraskende bra, men plutselig snudde det. Ett år etter ulykken kom et voldsomt tilbakeslag. Smertene økte på, og hun ble undersøkt på ny. Det var først da at samtlige skader ble oppdaget. Tidligere var det ikke tatt røntgenbilder av korsryggen, og her viste det seg å være flere brudd. Utredningen hadde rett og slett vært utilstrekkelig. Samtidig er dette en aktuell medisinsk diskusjon: ulike undersøkelser kan vise funn som ikke er relevante for tilstanden, de må tolkes med omhu og forstand. En refleksjon over hvorfor smertene kom i fokus året etter er på sin plass, og skråsikkerhet er risikabelt. Legens dilemma blir uansett det samme: hvorfor øker smertene på akkurat nå? Kan det handle om flere en eller årsaker?
Faktorer som bidrar negativt til en smertetilstand
Brudden som ble oppdaget ett år etter ulykken fikk de store konsekvenser for Frida Kahlo. Hun endte opp med i gipskorsett, fullstendig immobilisert. Dette er det motsatsen til den behandlingen hun fikk som barn. Frida gav også uttrykk for et helt annet fokus. Hun skrev til Alejandro fra sykesengen: ”Så gjerne jeg ville beskrive min lidelse for deg, minutt for minutt”. Jeg undres om de økte smertene, også kan ha handlet om noe annet og truende? Rett og slett at hennes forhold til Alejandro var i en vanskelig fase. Han beskyldte henne for tidligere utroskap, i tillegg gjorde foreldrene hans forbindelsen vanskelig. De gjorde hva de kunne for å skille paret og etter en tid sendte de Alejandro til Europa. Først to år senere tok Frida opp igjen et mer vanlig liv, selv om høyre legg fremdeles var smertefull, og hvordan gikk det?
Lenge etterpå, i 1944, malte hun bildet Broken Column. Dette kan sammenlignes med et smertekart som fylles ut for å registrere smertelokalisasjon.
Pasienter som er plaget med smerte kan fylle ut et slikt kart, og så kan helsepersonell diskutere det med pasienten etterpå. Hva er ment med de ulike markeringene? Dersom vi analyserer Frida Kahlos The Broken Column, kan vi se at hun kan ha stikkende smerte i store deler av kroppen, og kanskje er de sore spikerne plasser der smerten er mest intens, og hvor er det? Vi kan se at spikrene er større nedover i høyre bein. Det kan tolkes en utstrålende smerte fra nerveskade. Selve ryggraden er fremstilt som en antikk brukket søyle, og her er det også store spikre. Her ville jeg spurt om hva hun selv tenkte om ryggraden. Kanskje oppfattet hun den som verre og verre og i fare for å rase sammen? En slik tankegang gjør fort noe med bevegelsesmønsteret. Det oppleves naturlig å være forsiktig, og uten å tenke over reduseres eller endres bruk av muskler og ledd. Da blir muskulaturen fort stram, øm og svekket. Da oppstår det lett sekundære muskulære smerter. I barndommen ble det sannsynligvis demmet opp for omfattende muskulære plager ved hjelp av en aktiv livsstil.
Som ung kvinne og etter hvert voksen kvinne, lå Frida gjentatte ganger i strekk, hun var også sengeliggende også på grunn av fatigue. Strekk-behandlingene står for meg som ganske gåtefulle, hva kunne oppnås med dette? Noen ganger virke de som ren pinsle. Etter en operasjon ble hun hengt opp i stålringer fra taket, slik at føttene så vidt berørte gulvet. De som besøkte henne var sjokkert, men Frida hun fortalte spøker og kunne holde det gående en stund på denne måte. Når hun ikke orket mer ble hun lagt til sengs, men fremdeles med de samme ringene og i ekstrem strekkposisjon. Det hele ble medisinsk begrunnet med at knoklene i ryggen for enhver pris måtte ha god avstand til hverandre. Men hvor vellykket kan en slik behandling være? Dette er mer et eksempel på hvor galt det kan gå i helsevesenet. Langvarig immobilisering gir betydelig redusert muskelmasse. Da blir muskulaturen smertefull selv ved lav belastning. Dette kan medføre en vond sirkel med stadig lavere aktivitetsnivå, og økende og mer utbredte smerter. Nå har en muskulær smertekomponent sannsynligvis blitt en vesentlig del av Kahlos kroniske plager. Smerte diagnosen er i endring; andre faktorer enn de som utløste smerten er trolig sentrale i å opprettholde en betydelig del av den.
Det Frida etter min mening hadde trengt var en god fysioterapeut, og regelmessig egentrening. Her gjelder at fysioterapeuten klarer å romme pasientens usikkerhet, gi trygghet og tilpassede øvelser slik at muskelmassen gradvis styrkes. Dessuten er det en god tanke at muskelsmerte kan øke uten at det er farlig. Det er vanskelig å leve et liv der «strikken» aldri er i nærheten av å tøyes litt for langt, så av og til etter trening, blir det jo «vondter» i form av en muskulær smerte..
Eksempel på psykologiske faktorer, som ikke kan forklare, men forsterke, en smertetilstand
Selv om Frida Kahlos smertetilstand oppstod etter omfattende skader, kan også påkjenninger av en helt annen type ha bidratt til å forsterke og opprettholde smertene. Den aller største spikeren i The Broken Column finner vi i Fridas hjerte, og den kan nok forklares med utfordringer i ekteskapet. Frida giftet seg 22 år gammel med den nesten dobbelt så gamle, og mer enn dobbelt så tunge, berømte meksikanske maleren Diego Riviera. Diego var også kjent som en notorisk kvinneforfører. Han hadde utenomekteskapelige forhold gjennom hele deres samliv. Paret ble skilt en gang, men giftet seg igjen. Diego brydde seg stort sett ikke om disse sidesprangene. Han sa at tilfeldig sex var som å urinere, og hvor var alvoret i det?
Det verste sviket kom hun trolig aldri over. Bildet A Few Small Nips, 1935 (Bare Noen Små Bitt), ble malt etter at en avis publiserte historien om et knivdrap, og tittelen var hva gjerningsmannens sa til sitt forsvar. Senere oppdaget Frida at Diego hadde et langvarig forhold til hennes egen søster, Christina. Da sa at hun ”ble rammet av to avgjørende hendelser i livet. Den ene var bussen, den andre var Diego. Av disse var Diego helt klart den verste.” Spikeren i Fridas hjerte i The Broken Column formidler kanskje også dette dobbelt sviket, ektefellen og søsteren. Her handler det ikke nødvendigvis et fysisk smertefullt punkt i selve hjertet.
Frida Kahlo hadde et ønske om å få barn. På grunn av skadene hun ble påført i trafikkulykken, kunne hun ikke gjennomføre et svangerskap. Hun gikk gjennom flere aborter, både spontane og provoserte. Bildet Henry Ford Hospital malte Frida etter en spesielt traumatisk abort i 1932. Frida ligger naken, magen viser den nylige graviditeten, og lakenet er blodig. Dette er en naken kropp som en kvinne ser den, helt ulikt det mannlige blikket på en avkledd og seksuelt tilgjengelig kvinnekropp. Her ser vi et forstørret abortert foster, det har fremdeles navlestrengen knyttet til Fridas legeme og er plassert rett over blodet fra aborten. De andre svevende objektene som flyter rundt sengen er også bundet til Frida selv. Disse kan symbolisere følelsene og tankene som preget henne da. Oppe til venstre ser vi en modell av et bekken og korsryggen med normale hvirvler. Figuren er opphøyet på en slags pidestall. Slik bør denne kroppsdelen se ut, mente kanskje Frida. Sneglen kan vise til Fridas oppfattelse av tid. En tid som går langsomt og der inntrykkene ikke nødvendigvis er ordnet i gitte sekvenser. Bildet av bekkenskjelettet er endret i forhold til vanlige proposjoner. Strukturene (de nederste ringene, os pubis) er smale og skrøpelige. Korsryggs hvirvlene er ikke tatt med i det hele tatt. Blomsten er en orkide som hun fikk av sin ektemann på sykehuset, den kan også ligne en medisinsk oppskåret livmor (et såkalt uteruspreparat). Instrumentet til venstre er en rengjørings-autoklave i jern. Formålet med denne maskinen er å sterilisere kirurgiske instrumenter. Her spinner det nok mange forestillinger.
Bekken- og livmorsskaden hun pådro seg i ulykken og etterhvert abortene har sannsynligvis medført gjentatt negativ oppmerksomhet til bekkenområdet. Negativ oppmerksomhet til et på forhånd smertefullt område, kan ofte bidra til å øke plagene der. I tillegg vil nedstemthet kunne rette fokus mot en selv og ens egen kropp. Dermed oppfatter man lettere sin egen smerte. Smerte kan også gi et konkret fokus når man er nedstemt, og eventuelt foretrekkes fremfor tunge tanker. Frida hadde flere grunner til å se mørkt på tilværelsen. På grunn av Diegos kunstneriske virke oppholdt paret seg i Detroit, så hun var uten støtte fra sin familie. Diegeo var heller ikke til hjelp, snarere tvert imot. Han var utro igjen, og det dreide det seg om et mer langvarig forhold.
I årene som fulgte, gikk Frida gjennom mange kirurgiske inngrep. En anerkjent kirurg og venn, Dr.Eloesser, hevdet at mesteparten av Fridas kirurgi var unødvendig. Han mente hun ble fanget i sitt eget spill der hun søkte operasjoner for å få positiv oppmerksomhet, særlig fra Diego. Det er ikke sikker det var akkurat slik. Hvis man har fått mye oppmerksomhet på smerteatferd, øker risikoen for at man lettere lar seg påvirke av smertene eller gir uttrykk for smerte. Dette er vanligvis et resultat av rene læringsprosesser, og ikke nødvendigvis bevisst atferd for å få oppmerksomhet eller annen belønning.
Fridas «andre liv», aktive mestringsstrategier
Frida Kahlo var også en person som ikke lot seg kue av smerte. Hun hadde rett og slett et spennende liv, og opplevde mer enn hva de fleste av oss vil drømme om. I tillegg hadde hun sansen for hverdagslige gleder også. Aktive mestringsstrategier handler, foruten om fysisk aktivitet, om å delta på ulike vis.
Her er noe de de færreste vil kunne oppleve:
Her ser vi mer hverdagslig glede og engasjement:
Mot slutten av livet
I 1946 ble det utført stabilisering ved fusjoner i columna. Det vil si at kirurgen høstet bein fra hoften, og ble det satt inn i korsryggen. Dette er senere blitt omtalt som begynnelsen på slutten. Frida ble plaget av smerter, gjentatte infeksjoner og fallerende allmenn tilstand. Hun startet med morfin etter operasjonen. Forbruket av av opioider økte gradvis. Hun brukte morfin og Demerol (petidin) injeksjoner, og i tillegg alkohol. Dette gav Frida en eufori. Venner observerte at Frida selv gjorde injeksjonene klare. Hun tredoblet legens foreskrevne dose av Demerol, og blandet også inn mindre doser av andre medikamenter. Her snakker vi i grunn om to alvorlige tilstander. Først skadene og alle konsekvensene de fikk for Fridas liv, men mot slutten av livet også en alvorlig rusavhengighet. Hun fortsatte å male, men flere av bildene viser en medikamentpåvirkning. Penselstrøkene blir mindre nøyaktige og grovere. Hun døste ofte og kunne være emosjonelt ustabil i våken tilstand.
Frida Kahlo gjorde flere selvmordsforsøk. Da hun døde i 1954 var hun under behandling for lungebetennelse. Den akutte dødsårsaken ble anslått å være lungepropp, eventuelt overdose. Kunsten og hennes historie lever derimot videre. For eksempel er huset i Mexico City, der hun bodde med Diego, nå et museum. Historien om hennes liv er blitt til en Oscar belønnet film, og hun er kjøpt inn av andre betydelige kunstinstitusjoner, for eksempel MoMA i New York.
Kilder
Herrera, Hayden: Frida, a biography of Frida Kahlo, Bloomsbury Publishing, London, 2003.
Herrera, Hayden: Frida Kahlo, the paintings, Bloomsbury Publishing, London, 2002.
Kunstlegen 